Innleggelse ved psykiatrisk avdeling. Del 1.

Det er onsdag 23.april 2008.Min mor har bursdag.Jeg våkner med en absurd og ubeskrivelig følelse.
-Hva er det jeg har gjort?
En fysisk følelse av dårlig samvittighet melder seg.Tårene kommer. Langsomt åpner jeg øynene og får øye på mamma og pappa. De ser triste ut.
Kroppen min er pakket inn i bobleplast,og hånden min er festet til en drøss av ledninger.Jeg lukker øynene igjen.

Første møte med Dr.Gaute
Etter å ha ligget en stund med et kaos av tanker, får jeg øye på en ukjent mann som kommer inn på rommet. Han har ikke den lett gjennkjennelige frakken på seg,og ikke går han rundt med hvite helsesko heller.Jeg kjenner skepsisen rundt dette vesenet sprer seg inni kroppen. Han setter seg ved siden av sengen,legger beinene sine i kors og drar frem en skriveblokk. Jeg snur meg rundt på siden og fester blikket konsentrert inn i den hvite betongveggen.Slik utarter den neste halvtimen seg.Han sitter der med sin tomme skriveblokk,og jeg kikker inn i intet.Første møte med dr.Gaute ble preget av stillhet.

-Etter det som hendte deg i natt så er vi interessert i å tilby deg et opphold noen dager her inne hos oss, sier han.

-Ikke aktuelt,svarer jeg. -Du kan bare gå.

Det blir stille en stund til. Dr.Gaute legger fra seg skriveblokken sin igjen og sier;

-Slik situasjonen rundt deg er nå så finnes det to alternativer. Det første,og det er det vi anbefaler,er at du går med på en frivillig innleggelse.Det andre er at innleggelsen foregår ved bruk av tvang.

Tårene kommer igjen.Tanken om å bli tvangsinnlagt ved psykiatrisk avdeling kjennes uhåndterlig. Jeg samtykker om å legges inn frivillig.Dr.Gaute går ut av rommet og jeg rekker en frustrert,men der og da,fortjent finger etter han.

Den lange veien mot 6.1
Bobleplasten klippes av og kroppstemperaturen stiger mot det normale.Først når jeg setter den ene foten i bakken kjenner jeg de fysiske etterdønningene etter natens episode.Beina forsvinner under meg og jeg faller ned på sengen igjen. En portør er kommet til for å geleide meg ut av sykehuset og bort til akuttmottaket ved psykiatrisk,også kallt 6.1 .For å skåne meg for omgivelsene går vi ut bakveien,gjennom en garasje og opp på baksiden av selve sykehuset. Beina oppfører seg som bly.Jeg føler meg som en 80-åring i en 25 år gammel kropp.
21 sigaretter senere har vi tilbakelagt en rundt 150 meter lang spasertur.Jeg er klar for å skrives inn.

Låste dører
Alle vinduene på 6.1 er dekket til med et slikt type stoff som gjør at det ikke er mulig å kikke inn.Naturlig nok. Portøren låser opp døren med sitt kodekort, og lyden av at døren automatisk låses igjen bak oss, brenner seg fast oppe i et allerede skakkjørt hode.Allerede da blir jeg angrepet av en ekkel følelse av å være innelåst.
En smilende,litt eldre,kvinne kommer meg i møte.

-Endre? Følg meg så skal jeg vise deg rommet ditt det første døgnet.

Med en snikende angsfull stemning i kroppen min,følger jeg etter den smilende kvinnen og inn på et rom,som lå like ved "vakta".

-Dette rommet heter "observasjonsrommet".Alle nye pasienter vil være på et slikt rom den første tiden av oppholdet. Legen vil komme og besøke deg om kort tid.

Jeg gir mamma en klem og ønsker henne,om mulig,en god bursdag,tar i mot en solid ladning prince mild og ønsker dem en god tur hjem.
Jeg legger meg ned på sengen og studerer mitt nye hjem.Rommet er forseggjort,ikke i form av interiør,snarere tvert i mot. Det eneste møblementet er en stol og en seng. Dersom en synes et tannlegekontor virker sterilt,så anbefales det en titt på et av 6.1`s observasjonsrom. Alle ledninger er boltet fast i veggen, og det finnes ingen speil.Det at det ikke finnes et speil passer meg egentlig nokså greit,da jeg er den siste personen jeg ønsker å se.

fortsettelse kommer...