Jeg har kun vært innlagt ved akuttposten,6.1, i litt over èn time,men begynner allerede nå å føle meg som en psykiatrisk pasient. Jeg hører roping fra gangen og dører som gir en kald klang av å bli slått igjen. Jeg fester blikket til en boks som er plassert over døren. Det røde lyset i den blinker manisk. Konkluderer kjapt med at det må være en slags form for alarm. Eller kan det være et kamera? Om ikke menneskene som kommer hit allerede er paranoide,så er det overveiende sannsynlig at de vil komme til å bli det.
Legefrykt og sigaretter
Den hvite boksen over døren sender ut ett blink per tredje sekund. De konsentrerte matematiske tankene mine stopper brått opp når jeg hører at dørklinken beveger seg. En merkelig følelse av redsel og utrygghet gjør seg umiddelbart gjeldende.
-For faen da, ikke han igjen.
Dr.Gaute kommer inn i rommet,setter seg ned på den knirkende pinnestolen og kikker på meg. Blokken han hadde med seg da vi traff hverandre første gang vi møttes,har han fremdeles,men nå er den ikke blank lenger. Han strekker ut hånden for å hilse på meg igjen. Unødvendig tenker jeg. Vi hilste jo på hverandre for et par timer siden.
-Er formen litt bedre nå? Du var ikke særlig snakksalig da vi traff hverandre i sted.
Jeg velger å opprettholde den litt fiendtlige dialogen vi allerede hadde, så svarene mine forblir tause.
Dr.Gaute er en nokså ung mann.Han går rundt i en slitt dongeri-bukse,skinnjakke og snakker med en gnagende irriterende vestlandsdialekt.
-Nå er det slik at du er plassert på observasjonsrom.Det innebærer at vi vil stikke innom og se til deg nokså regelmessig.De første dagene ligger du under "utgang med følge",så dersom du ønsker å gå en tur eller lignende så vil det være en pleier med deg.Det er "legetime" hver formiddag.
Jeg kjenner tårene strømmer gjennom de allerede slitne tårekanalene. Egentlig har jeg bare lyst å si til Dr.Gaute at han kan se å dra seg til helvete vekk,men rasjonelle tanker tar over,og bevegelsesfriheten min blir vel neppe noe større om jeg forteller han hva jeg tenker på akkurat nå.
-Er det noe du lurer som du ønsker å spørre meg om?
Hodet mitt er fylt opp av ingenting.Et vakum som er i ferd med å eksplodere.
-Kan jeg ta meg en røyk snart?
Jeg tar med meg en ny pakke med prince mild, og følger stille etter Dr.Gaute gjennom korridorene. Helt i enden, forbi tv-stuen, ligger røykerommet. Jeg får et klapp på skulderen før jeg igjen er overlatt til meg selv på 6.1.
Selve rommet er på 3 små kvadratmeter.To to-setere og en stol omringer et lite bord som mer minner om en stor pyramide av sigarett sneiper. Det sitter ei jente i den ene sofaen. Knærne har hun plassert opp til haken sin og øynene hennes konsentrert ned i gulvet. Hun virker lite interessert i å snakke. Passer meg bra. Den hyggeligste personen jeg har møtt så langt her inne. Fyrer opp en etterlengtet og for øyeblikket livsnødvendig sigarett.
Nede i hjørnet har de plassert en voldsom boomblaster. Ironisk nok er det en slik en som blinker.To blå neon-lys som morser i et frenetisk tempo. Meningen er vel at de skal blinke i takt med bassen eller noe. Det gjør den ikke. Nok et plagsomt element noteres.
Jenta i den andre sofaen sitter der ennå. Strekker meg etter røykpakken. Den er tom. Igjen. Beveger meg tilbake til "obs-rommet" mitt for flere forsyninger.Ser det er mørkt på lege kontorene.Det må jo bety at Dr.Gaute endelig har gått hjem.
Den uungåelige telefonsamtalen
Det er torsdag 24 april. Klokken er nettopp passert 07.00, og målet om å få seg noe søvn slo aldri til. Natten ble brukt til å gruble, samt vente på neste pleier som skulle gjøre sin observasjon. Selv om jeg kun har tilbragt et lite døgn på avdelingen, så er turen fra sengen til røykerommet en velkjent rute. Jeg rasker med meg en kopp med kaffe sammen med princen. Utenfor røykrommet har det samlet seg mange folk. De står og stirrer på en plakat som er hengt opp. Jeg får assosiasjoner til amerikanske high- school filmer, men her gjelder det ikke å bli trukket ut på laget. Det er legetimene som er fordelt. Dr.gaute 12.40, står det ved siden av mitt navn.
Jeg har en smertefull spenning i kroppen idag. En angstfull uro som eskalerer.
Helt siden jeg våknet på sykehuset har jeg båret på en kronisk dårlig samvittighet.
Tanken på at sønnen min, helt uvitende gikk i barnehagen i dag, river og sliter i meg. Får krampetrekkinger i magen.
-Har jeg sviktet han? Jeg må jo være verdens dårligste pappa.
Jeg går inn på telefonrommet,setter meg ned og bare stirrer på tastene. Begynner å slå nummeret, men avbryter etter å ha kommet halvveis. Går ut og tar meg en røyk. Etter å ha gjort dette noen ganger er hele nummeret tastet inn, og det er summetone i telefonrøret.
-Hallo?
Jeg smaker saltet i tårene mine, og det høyre beinet mitt går som en trommestikk.
-Hei.... det er Endre her.......jeg vet ikke om.....om du har hørt noe?
-Heia. Snakket med din mor i går kveld. Hun fortalte meg litt, men sa at du ville ringe selv. Hvordan går det med deg?
-Ikke så bra, svarer jeg med en bristende stemme.
-Vil du at vi skal komme nedover? Tror du det vil hjelpe?
-Ja.....vil dere det?
-Vi kommer. Kan være på plass i morgen.
Jeg legger røret på plass, lener meg bakover og puster ut. Beinet har sluttet å riste og maurene som har bygget maurtue i kroppen min, er vekk.
På vei ned mot røykerommet tar jeg meg selv i å smile. Hilser på alle jeg treffer, og før jeg når røykerommet stikker jeg hodet inn til dr.Gaute, og ønsker han en god morgen. En tydelig forundret dr.Gaute nikker, og ønsker det samme tilbake.
Setter meg ned i sofaen og tar meg en røyk. Påstanden om at en sigarett etter sex skal være så tilfredsstillende, må utvilsomt være gjeldende i slike tilfeller som dette også.
fortsettelse følger....
mandag 16. mars 2009
torsdag 5. mars 2009
Innleggelse ved psykiatrisk avdeling. Del 1.
Det er onsdag 23.april 2008.Min mor har bursdag.Jeg våkner med en absurd og ubeskrivelig følelse.
-Hva er det jeg har gjort?
En fysisk følelse av dårlig samvittighet melder seg.Tårene kommer. Langsomt åpner jeg øynene og får øye på mamma og pappa. De ser triste ut.
Kroppen min er pakket inn i bobleplast,og hånden min er festet til en drøss av ledninger.Jeg lukker øynene igjen.
Første møte med Dr.Gaute
Etter å ha ligget en stund med et kaos av tanker, får jeg øye på en ukjent mann som kommer inn på rommet. Han har ikke den lett gjennkjennelige frakken på seg,og ikke går han rundt med hvite helsesko heller.Jeg kjenner skepsisen rundt dette vesenet sprer seg inni kroppen. Han setter seg ved siden av sengen,legger beinene sine i kors og drar frem en skriveblokk. Jeg snur meg rundt på siden og fester blikket konsentrert inn i den hvite betongveggen.Slik utarter den neste halvtimen seg.Han sitter der med sin tomme skriveblokk,og jeg kikker inn i intet.Første møte med dr.Gaute ble preget av stillhet.
-Etter det som hendte deg i natt så er vi interessert i å tilby deg et opphold noen dager her inne hos oss, sier han.
-Ikke aktuelt,svarer jeg. -Du kan bare gå.
Det blir stille en stund til. Dr.Gaute legger fra seg skriveblokken sin igjen og sier;
-Slik situasjonen rundt deg er nå så finnes det to alternativer. Det første,og det er det vi anbefaler,er at du går med på en frivillig innleggelse.Det andre er at innleggelsen foregår ved bruk av tvang.
Tårene kommer igjen.Tanken om å bli tvangsinnlagt ved psykiatrisk avdeling kjennes uhåndterlig. Jeg samtykker om å legges inn frivillig.Dr.Gaute går ut av rommet og jeg rekker en frustrert,men der og da,fortjent finger etter han.
Den lange veien mot 6.1
Bobleplasten klippes av og kroppstemperaturen stiger mot det normale.Først når jeg setter den ene foten i bakken kjenner jeg de fysiske etterdønningene etter natens episode.Beina forsvinner under meg og jeg faller ned på sengen igjen. En portør er kommet til for å geleide meg ut av sykehuset og bort til akuttmottaket ved psykiatrisk,også kallt 6.1 .For å skåne meg for omgivelsene går vi ut bakveien,gjennom en garasje og opp på baksiden av selve sykehuset. Beina oppfører seg som bly.Jeg føler meg som en 80-åring i en 25 år gammel kropp.
21 sigaretter senere har vi tilbakelagt en rundt 150 meter lang spasertur.Jeg er klar for å skrives inn.
Låste dører
Alle vinduene på 6.1 er dekket til med et slikt type stoff som gjør at det ikke er mulig å kikke inn.Naturlig nok. Portøren låser opp døren med sitt kodekort, og lyden av at døren automatisk låses igjen bak oss, brenner seg fast oppe i et allerede skakkjørt hode.Allerede da blir jeg angrepet av en ekkel følelse av å være innelåst.
En smilende,litt eldre,kvinne kommer meg i møte.
-Endre? Følg meg så skal jeg vise deg rommet ditt det første døgnet.
Med en snikende angsfull stemning i kroppen min,følger jeg etter den smilende kvinnen og inn på et rom,som lå like ved "vakta".
-Dette rommet heter "observasjonsrommet".Alle nye pasienter vil være på et slikt rom den første tiden av oppholdet. Legen vil komme og besøke deg om kort tid.
Jeg gir mamma en klem og ønsker henne,om mulig,en god bursdag,tar i mot en solid ladning prince mild og ønsker dem en god tur hjem.
Jeg legger meg ned på sengen og studerer mitt nye hjem.Rommet er forseggjort,ikke i form av interiør,snarere tvert i mot. Det eneste møblementet er en stol og en seng. Dersom en synes et tannlegekontor virker sterilt,så anbefales det en titt på et av 6.1`s observasjonsrom. Alle ledninger er boltet fast i veggen, og det finnes ingen speil.Det at det ikke finnes et speil passer meg egentlig nokså greit,da jeg er den siste personen jeg ønsker å se.
fortsettelse kommer...
-Hva er det jeg har gjort?
En fysisk følelse av dårlig samvittighet melder seg.Tårene kommer. Langsomt åpner jeg øynene og får øye på mamma og pappa. De ser triste ut.
Kroppen min er pakket inn i bobleplast,og hånden min er festet til en drøss av ledninger.Jeg lukker øynene igjen.
Første møte med Dr.Gaute
Etter å ha ligget en stund med et kaos av tanker, får jeg øye på en ukjent mann som kommer inn på rommet. Han har ikke den lett gjennkjennelige frakken på seg,og ikke går han rundt med hvite helsesko heller.Jeg kjenner skepsisen rundt dette vesenet sprer seg inni kroppen. Han setter seg ved siden av sengen,legger beinene sine i kors og drar frem en skriveblokk. Jeg snur meg rundt på siden og fester blikket konsentrert inn i den hvite betongveggen.Slik utarter den neste halvtimen seg.Han sitter der med sin tomme skriveblokk,og jeg kikker inn i intet.Første møte med dr.Gaute ble preget av stillhet.
-Etter det som hendte deg i natt så er vi interessert i å tilby deg et opphold noen dager her inne hos oss, sier han.
-Ikke aktuelt,svarer jeg. -Du kan bare gå.
Det blir stille en stund til. Dr.Gaute legger fra seg skriveblokken sin igjen og sier;
-Slik situasjonen rundt deg er nå så finnes det to alternativer. Det første,og det er det vi anbefaler,er at du går med på en frivillig innleggelse.Det andre er at innleggelsen foregår ved bruk av tvang.
Tårene kommer igjen.Tanken om å bli tvangsinnlagt ved psykiatrisk avdeling kjennes uhåndterlig. Jeg samtykker om å legges inn frivillig.Dr.Gaute går ut av rommet og jeg rekker en frustrert,men der og da,fortjent finger etter han.
Den lange veien mot 6.1
Bobleplasten klippes av og kroppstemperaturen stiger mot det normale.Først når jeg setter den ene foten i bakken kjenner jeg de fysiske etterdønningene etter natens episode.Beina forsvinner under meg og jeg faller ned på sengen igjen. En portør er kommet til for å geleide meg ut av sykehuset og bort til akuttmottaket ved psykiatrisk,også kallt 6.1 .For å skåne meg for omgivelsene går vi ut bakveien,gjennom en garasje og opp på baksiden av selve sykehuset. Beina oppfører seg som bly.Jeg føler meg som en 80-åring i en 25 år gammel kropp.
21 sigaretter senere har vi tilbakelagt en rundt 150 meter lang spasertur.Jeg er klar for å skrives inn.
Låste dører
Alle vinduene på 6.1 er dekket til med et slikt type stoff som gjør at det ikke er mulig å kikke inn.Naturlig nok. Portøren låser opp døren med sitt kodekort, og lyden av at døren automatisk låses igjen bak oss, brenner seg fast oppe i et allerede skakkjørt hode.Allerede da blir jeg angrepet av en ekkel følelse av å være innelåst.
En smilende,litt eldre,kvinne kommer meg i møte.
-Endre? Følg meg så skal jeg vise deg rommet ditt det første døgnet.
Med en snikende angsfull stemning i kroppen min,følger jeg etter den smilende kvinnen og inn på et rom,som lå like ved "vakta".
-Dette rommet heter "observasjonsrommet".Alle nye pasienter vil være på et slikt rom den første tiden av oppholdet. Legen vil komme og besøke deg om kort tid.
Jeg gir mamma en klem og ønsker henne,om mulig,en god bursdag,tar i mot en solid ladning prince mild og ønsker dem en god tur hjem.
Jeg legger meg ned på sengen og studerer mitt nye hjem.Rommet er forseggjort,ikke i form av interiør,snarere tvert i mot. Det eneste møblementet er en stol og en seng. Dersom en synes et tannlegekontor virker sterilt,så anbefales det en titt på et av 6.1`s observasjonsrom. Alle ledninger er boltet fast i veggen, og det finnes ingen speil.Det at det ikke finnes et speil passer meg egentlig nokså greit,da jeg er den siste personen jeg ønsker å se.
fortsettelse kommer...
Abonner på:
Innlegg (Atom)