Betinget Omsorg

Vi lever i en hverdag preget av høyt stressnivå, karriere og et evig søk etter lykken. Disse tre faktorene er med å presse ned timene i døgnet, og for å bruke et velbrukt uttrykk; tiden flyr.
I prosessen for å gjøre hverdagen mer effektiv, så tilegner vi oss kontinuerlig nye hjelpemidler. Beskjeder og informasjon sender vi helst via en tekstmelding, hvor vi stort sett får enstavelsesord som; ok, ja og nei til svar. Julekortene sender vi på mail, og i stedet for å ta praten med naboen over en kaffe og en røyk, så treffes vi heller på facebook. Jeg har selv aktivt vært en pådriver for å bygge et slikt effektivisert samfunn hvor vi får gjort veldig mye, men likevel sitter igjen med følelsen av at vi skulle gjort så mye mer. Har det innvirkning for de sosiale relasjoner at store deler av kommunikasjon foregår interaktivt? Er alle mennesker interaktive, og dersom ikke;hvordan kommuniserer dem?

En aprilnatt i fjor tok livet mitt en radikal vending. Jeg gikk ifra å være et hardtarbeidende og tilsynelatende "normalt" menneske på tirsdagen, til å bli en psykiatrisk pasient under behandling, på onsdagen. Allerede etter noen timer kunne jeg merke en endring i omgivelsene. En slags kommunikasjonsendring. Det er de endringene jeg har et ønske om å kommentere.

Under de første seks dagene av oppholdet var jeg klassisfisert som utgang med følge. Det innebærer at all aktivitet utendørs skal foretas sammen med personalet. Første dagen dro jeg med meg en fotballgal fysioterapeut som jobbet deltid der oppe. Vi tok turen til kiosken som ligger 250 meter unna, og etter knappe 20 minutter var vi tilbake. Fysioterapeuten hadde knapt rukket å låse døren bak oss, før det kom to omsorsgsfrelste personale i møte. -Hvordan gikk det? Er du sliten? Kanskje litt sulten?
Faen heller, tenkte jeg. Dagen før var jeg på trening på formiddagen, og på jobb på kvelden, men denne dagen skulle jeg plutselig ikke orke å gå til sykehuskiosken for å kjøpe is? (Noe jeg forøvrig gjorde til en positiv hverdagslig rutine.)Etter det som skjedde natten i forveien så gikk jeg til sykehuskiosken med navnet; alvorlig depressiv episode. Og selv om det høres veldig fælt ut, så følte jeg aldri at det var noen stor seier å legge ned 2*250 meter.
Det var et sunt og nødvendig opphold for meg, noe som jeg er veldig takknemlig for, men den følelsen av at alle rundt deg synes kronisk synd på deg, og tanken om hva alle "hjemme" følte rundt dette, preget mye av oppholdet. Jeg vil komme tilbake til selve oppholdet ved en annen anledning, men mye av tiden gikk med på å grue seg til å møte hverdagen igjen.

Første møte med "utsiden" husker jeg spesielt godt. Jeg dro ned på butikken for å kjøpe røyk. Den koselige kassadamen, som jeg har handlet med de siste ti årene uten å veksle andre ord enn hei og takk med, gav meg 20 prince mild med følgende ord; hvordan går det med deg?Samtidig som sigarettpakken bytter eier så kjenner jeg en varm hånd på skulderen min. Jeg snur meg rundt og får øye på en perifer bekjent fra barneskolen. Jeg går ut av butikken med en følelse av å være tilskuer i mitt eget liv.
Kassadamen og min perifere barneskole-bekjent mente jo selvsagt bare godt ved å vise meg oppmerksomhet, men det spørs om de hadde gjort det samme to uker tidligere, og i etterpåklokskapen så var det jo da jeg hadde trengt det. Er slike medmenneskelige hilsener situasjonsbetinget, eller kan man gi hverandre en klem eller noen fine ord innimellom uten at situsjonen i seg selv "krever" det?

Det første jeg synes vi burde gjøre er å overføre "smileys" og "klemz" til det virkelige liv.
Jeg har iallefall begynt arbeidet med å slette mine facebook-venner som ikke hilser når vi sitter ved siden av hverandre på bussen.

With Love