Året 2008 fikk en uvirkelig,vond og brå slutt. Natt til julaften ble du hentet vekk fra denne verdenen. En bekymret telefon fra din pappa i firetiden på julaften skapte en uhåndterlig fysisk uro. Noen timer senere ble det slått full alarm da du ikke var dukket opp til julemiddagen som du gledet deg så mye til. Jeg sendte melding til din søster om å gi beskjed så fort du satt ved middagsbordet, slik at julefreden skulle kunne senke seg over meg. Meldingen kom aldri.
Nøyaktig to døgn senere,2,juledag, kom den uendelig triste telefonen med ord som for alltid vil dukke opp i hodet mitt; -"bilen er funnet."
Det siste året hadde vært et godt år for deg. Månedene i Brasil var nok utslagsgivende for at du var så tilfreds. Du opplevde noe der nede som fikk deg til å sette en kald vestlig verden i perspektiv.
I fjor sommer bestemte du deg for å flytte til Tromsø. Husker jeg diskuterte valget av by med deg.
-Hvorfor Tromsø? Det er jo så kaldt der. Hva skal du bedrive tiden med?
Du hadde ett beundringsverdig enkelt svar på alle spørsmålene mine.
-Jeg flytter til Tromsø fordi jeg har lyst til å oppleve hvordan det er der.
Du gjorde et godt valg. Ikke lenge etter at du flyttet opp så kunne du rapportere om en fin leilighet og full jobb. Sommerengen Barnehage var nå din nye arbeidsplass og du fant deg fort til rette. Det ble en harmonisk og fin høst for deg,selv om du hadde nedtelling time for time de siste ukene før du skulle hjem for å feire jul. Endelig skulle hele familien samles igjen.
Familien satte du på øverste hylle.Du var veldig stolt av de tre søstrene dine, noe du gjentok stadig. Da jeg hentet deg på flyplassen tirsdag 16.desember, brukte du de første ti minuttene på å fortelle meg hvor i verden dine søstre oppholdt seg for tiden, hva de gjorde og når de skulle komme hjem til jul.Deretter fortalte du om deg selv.Den gigantiske sykepleierhøyskolen som du hadde hørt så mye om, hadde du ikke sett noe til. Det var vel det eneste som irriterte deg litt for tiden.
Mandagen før jul dro du meg med i et selvinvitert juleselskap, med pinnekjøtt på menyen. Vi traff kjæretsen til en kompis av deg på byen, og du inviterte likesågodt oss to på middag hos dem. Mandag morgen fikk jeg melding; -Pinnekjøtt hos bjørn og Lene klokken 19.00.Dress.
Husker den akutte følelsen jeg fikk da jeg leste meldingen;-nei, og nei. Jeg kjenner dem jo ikke,og så har vi invitert oss selv.
Jeg er evig takknemlig for at jeg ble med på den middagen. Det ble en mandagskveld helt utenom det vanlige. Vi pratet i timesvis og rundte av med en whiskey hjemme i baren hos meg sent på natten. Du fortalte om turen du hadde hatt i Brasil,den digitale pennen som du kunne notere ned alle tankene dine med, og livet som barnehage onkel. Det eneste negative med å jobbe i barnehagen var at du ikke kunne ta med ungene hjem på ettermiddagen.Neste høst planla du å tilbringe i Trondheim, ene og alene for å bli bedre kjent med din lille nevø. Dette var det siste du fortalte meg. Du var lykkelig.
Tiden etter du døde har vært som en berg og dalbane av følelser. Tårer, latter, fotvilelse og håp om en bedre fremtid kolliderer med hverandre. Familien din har vist sin storhet med å åpne armene for alle, og gjorde også begravelsen til noe mer enn en et sorgtungt farvel. De hedret deg for det menneske du var, og vil at du skal leve videre gjennom alle de meneskene du preget så sterkt. Din pappa sa det på en forklarende måte i begravelsen din; -Per,min elskede sønn, du var et stort menneske.
Alle "gudan" var samlet oppe hos familien din her forleden. Det var en fin stund. Vi lo mye, og utvekslet noen fantastiske flotte minner. Det er jo noe som heter; -Når man deler gleden,blir gleden større.Når man deler sorgen, blir sorgen mindre. Vanskelig å si om sorgen blir noe særlig mindre, men den blir utvilsomt enklere å håndtere når man står sammen, og tør å gi hverandre en lengtende og nødvendig klem.
I de siste ukene har tankene mine også gått tilbake til i vår, da jeg opplevde en tung periode. Du strakk da ut en hjelpende hånd, som bokstavelig talt var med på å redde livet mitt. Det står jeg deg i evig gjeld for, og jeg er så forferdelig lei meg for at jeg ikke kunne være der for deg natt til julaften.
Nå er hverdagen sakte men sikkert i ferd med å hente oss inn. Skole, jobb og andre forpliktelser krever vår oppmerksomhet, og vi har ikke lenger 25 mennesker,24 timer i døgnet å sørge sammen med. Det er nå de store prøvelsene kommer. Vi lever ikke i et vakum nå, og vi skal ta med oss savnet inn i en kjølig hverdag. Men jeg vet at du vil passe på oss, og se til at vi tar vare på hverandre.
Du har lært meg utrolig mye Per. Den lærdommen ønsker jeg å ta med meg videre i livet og lære enda mer.
Hvil i fred min venn.
