Innleggelse ved psykiatrisk avdeling. Del 2.

Jeg har kun vært innlagt ved akuttposten,6.1, i litt over èn time,men begynner allerede nå å føle meg som en psykiatrisk pasient. Jeg hører roping fra gangen og dører som gir en kald klang av å bli slått igjen. Jeg fester blikket til en boks som er plassert over døren. Det røde lyset i den blinker manisk. Konkluderer kjapt med at det må være en slags form for alarm. Eller kan det være et kamera? Om ikke menneskene som kommer hit allerede er paranoide,så er det overveiende sannsynlig at de vil komme til å bli det.



Legefrykt og sigaretter
Den hvite boksen over døren sender ut ett blink per tredje sekund. De konsentrerte matematiske tankene mine stopper brått opp når jeg hører at dørklinken beveger seg. En merkelig følelse av redsel og utrygghet gjør seg umiddelbart gjeldende.

-For faen da, ikke han igjen.
Dr.Gaute kommer inn i rommet,setter seg ned på den knirkende pinnestolen og kikker på meg. Blokken han hadde med seg da vi traff hverandre første gang vi møttes,har han fremdeles,men nå er den ikke blank lenger. Han strekker ut hånden for å hilse på meg igjen. Unødvendig tenker jeg. Vi hilste jo på hverandre for et par timer siden.



-Er formen litt bedre nå? Du var ikke særlig snakksalig da vi traff hverandre i sted.



Jeg velger å opprettholde den litt fiendtlige dialogen vi allerede hadde, så svarene mine forblir tause.
Dr.Gaute er en nokså ung mann.Han går rundt i en slitt dongeri-bukse,skinnjakke og snakker med en gnagende irriterende vestlandsdialekt.

-Nå er det slik at du er plassert på observasjonsrom.Det innebærer at vi vil stikke innom og se til deg nokså regelmessig.De første dagene ligger du under "utgang med følge",så dersom du ønsker å gå en tur eller lignende så vil det være en pleier med deg.Det er "legetime" hver formiddag.

Jeg kjenner tårene strømmer gjennom de allerede slitne tårekanalene. Egentlig har jeg bare lyst å si til Dr.Gaute at han kan se å dra seg til helvete vekk,men rasjonelle tanker tar over,og bevegelsesfriheten min blir vel neppe noe større om jeg forteller han hva jeg tenker på akkurat nå.

-Er det noe du lurer som du ønsker å spørre meg om?

Hodet mitt er fylt opp av ingenting.Et vakum som er i ferd med å eksplodere.

-Kan jeg ta meg en røyk snart?

Jeg tar med meg en ny pakke med prince mild, og følger stille etter Dr.Gaute gjennom korridorene. Helt i enden, forbi tv-stuen, ligger røykerommet. Jeg får et klapp på skulderen før jeg igjen er overlatt til meg selv på 6.1.
Selve rommet er på 3 små kvadratmeter.To to-setere og en stol omringer et lite bord som mer minner om en stor pyramide av sigarett sneiper. Det sitter ei jente i den ene sofaen. Knærne har hun plassert opp til haken sin og øynene hennes konsentrert ned i gulvet. Hun virker lite interessert i å snakke. Passer meg bra. Den hyggeligste personen jeg har møtt så langt her inne. Fyrer opp en etterlengtet og for øyeblikket livsnødvendig sigarett.
Nede i hjørnet har de plassert en voldsom boomblaster. Ironisk nok er det en slik en som blinker.To blå neon-lys som morser i et frenetisk tempo. Meningen er vel at de skal blinke i takt med bassen eller noe. Det gjør den ikke. Nok et plagsomt element noteres.
Jenta i den andre sofaen sitter der ennå. Strekker meg etter røykpakken. Den er tom. Igjen. Beveger meg tilbake til "obs-rommet" mitt for flere forsyninger.Ser det er mørkt på lege kontorene.Det må jo bety at Dr.Gaute endelig har gått hjem.

Den uungåelige telefonsamtalen
Det er torsdag 24 april. Klokken er nettopp passert 07.00, og målet om å få seg noe søvn slo aldri til. Natten ble brukt til å gruble, samt vente på neste pleier som skulle gjøre sin observasjon. Selv om jeg kun har tilbragt et lite døgn på avdelingen, så er turen fra sengen til røykerommet en velkjent rute. Jeg rasker med meg en kopp med kaffe sammen med princen. Utenfor røykrommet har det samlet seg mange folk. De står og stirrer på en plakat som er hengt opp. Jeg får assosiasjoner til amerikanske high- school filmer, men her gjelder det ikke å bli trukket ut på laget. Det er legetimene som er fordelt. Dr.gaute 12.40, står det ved siden av mitt navn.

Jeg har en smertefull spenning i kroppen idag. En angstfull uro som eskalerer.
Helt siden jeg våknet på sykehuset har jeg båret på en kronisk dårlig samvittighet.
Tanken på at sønnen min, helt uvitende gikk i barnehagen i dag, river og sliter i meg. Får krampetrekkinger i magen.
-Har jeg sviktet han? Jeg må jo være verdens dårligste pappa.
Jeg går inn på telefonrommet,setter meg ned og bare stirrer på tastene. Begynner å slå nummeret, men avbryter etter å ha kommet halvveis. Går ut og tar meg en røyk. Etter å ha gjort dette noen ganger er hele nummeret tastet inn, og det er summetone i telefonrøret.

-Hallo?

Jeg smaker saltet i tårene mine, og det høyre beinet mitt går som en trommestikk.

-Hei.... det er Endre her.......jeg vet ikke om.....om du har hørt noe?

-Heia. Snakket med din mor i går kveld. Hun fortalte meg litt, men sa at du ville ringe selv. Hvordan går det med deg?

-Ikke så bra, svarer jeg med en bristende stemme.

-Vil du at vi skal komme nedover? Tror du det vil hjelpe?

-Ja.....vil dere det?

-Vi kommer. Kan være på plass i morgen.

Jeg legger røret på plass, lener meg bakover og puster ut. Beinet har sluttet å riste og maurene som har bygget maurtue i kroppen min, er vekk.
På vei ned mot røykerommet tar jeg meg selv i å smile. Hilser på alle jeg treffer, og før jeg når røykerommet stikker jeg hodet inn til dr.Gaute, og ønsker han en god morgen. En tydelig forundret dr.Gaute nikker, og ønsker det samme tilbake.
Setter meg ned i sofaen og tar meg en røyk. Påstanden om at en sigarett etter sex skal være så tilfredsstillende, må utvilsomt være gjeldende i slike tilfeller som dette også.

fortsettelse følger....

Innleggelse ved psykiatrisk avdeling. Del 1.

Det er onsdag 23.april 2008.Min mor har bursdag.Jeg våkner med en absurd og ubeskrivelig følelse.
-Hva er det jeg har gjort?
En fysisk følelse av dårlig samvittighet melder seg.Tårene kommer. Langsomt åpner jeg øynene og får øye på mamma og pappa. De ser triste ut.
Kroppen min er pakket inn i bobleplast,og hånden min er festet til en drøss av ledninger.Jeg lukker øynene igjen.

Første møte med Dr.Gaute
Etter å ha ligget en stund med et kaos av tanker, får jeg øye på en ukjent mann som kommer inn på rommet. Han har ikke den lett gjennkjennelige frakken på seg,og ikke går han rundt med hvite helsesko heller.Jeg kjenner skepsisen rundt dette vesenet sprer seg inni kroppen. Han setter seg ved siden av sengen,legger beinene sine i kors og drar frem en skriveblokk. Jeg snur meg rundt på siden og fester blikket konsentrert inn i den hvite betongveggen.Slik utarter den neste halvtimen seg.Han sitter der med sin tomme skriveblokk,og jeg kikker inn i intet.Første møte med dr.Gaute ble preget av stillhet.

-Etter det som hendte deg i natt så er vi interessert i å tilby deg et opphold noen dager her inne hos oss, sier han.

-Ikke aktuelt,svarer jeg. -Du kan bare gå.

Det blir stille en stund til. Dr.Gaute legger fra seg skriveblokken sin igjen og sier;

-Slik situasjonen rundt deg er nå så finnes det to alternativer. Det første,og det er det vi anbefaler,er at du går med på en frivillig innleggelse.Det andre er at innleggelsen foregår ved bruk av tvang.

Tårene kommer igjen.Tanken om å bli tvangsinnlagt ved psykiatrisk avdeling kjennes uhåndterlig. Jeg samtykker om å legges inn frivillig.Dr.Gaute går ut av rommet og jeg rekker en frustrert,men der og da,fortjent finger etter han.

Den lange veien mot 6.1
Bobleplasten klippes av og kroppstemperaturen stiger mot det normale.Først når jeg setter den ene foten i bakken kjenner jeg de fysiske etterdønningene etter natens episode.Beina forsvinner under meg og jeg faller ned på sengen igjen. En portør er kommet til for å geleide meg ut av sykehuset og bort til akuttmottaket ved psykiatrisk,også kallt 6.1 .For å skåne meg for omgivelsene går vi ut bakveien,gjennom en garasje og opp på baksiden av selve sykehuset. Beina oppfører seg som bly.Jeg føler meg som en 80-åring i en 25 år gammel kropp.
21 sigaretter senere har vi tilbakelagt en rundt 150 meter lang spasertur.Jeg er klar for å skrives inn.

Låste dører
Alle vinduene på 6.1 er dekket til med et slikt type stoff som gjør at det ikke er mulig å kikke inn.Naturlig nok. Portøren låser opp døren med sitt kodekort, og lyden av at døren automatisk låses igjen bak oss, brenner seg fast oppe i et allerede skakkjørt hode.Allerede da blir jeg angrepet av en ekkel følelse av å være innelåst.
En smilende,litt eldre,kvinne kommer meg i møte.

-Endre? Følg meg så skal jeg vise deg rommet ditt det første døgnet.

Med en snikende angsfull stemning i kroppen min,følger jeg etter den smilende kvinnen og inn på et rom,som lå like ved "vakta".

-Dette rommet heter "observasjonsrommet".Alle nye pasienter vil være på et slikt rom den første tiden av oppholdet. Legen vil komme og besøke deg om kort tid.

Jeg gir mamma en klem og ønsker henne,om mulig,en god bursdag,tar i mot en solid ladning prince mild og ønsker dem en god tur hjem.
Jeg legger meg ned på sengen og studerer mitt nye hjem.Rommet er forseggjort,ikke i form av interiør,snarere tvert i mot. Det eneste møblementet er en stol og en seng. Dersom en synes et tannlegekontor virker sterilt,så anbefales det en titt på et av 6.1`s observasjonsrom. Alle ledninger er boltet fast i veggen, og det finnes ingen speil.Det at det ikke finnes et speil passer meg egentlig nokså greit,da jeg er den siste personen jeg ønsker å se.

fortsettelse kommer...

Betinget Omsorg

Vi lever i en hverdag preget av høyt stressnivå, karriere og et evig søk etter lykken. Disse tre faktorene er med å presse ned timene i døgnet, og for å bruke et velbrukt uttrykk; tiden flyr.
I prosessen for å gjøre hverdagen mer effektiv, så tilegner vi oss kontinuerlig nye hjelpemidler. Beskjeder og informasjon sender vi helst via en tekstmelding, hvor vi stort sett får enstavelsesord som; ok, ja og nei til svar. Julekortene sender vi på mail, og i stedet for å ta praten med naboen over en kaffe og en røyk, så treffes vi heller på facebook. Jeg har selv aktivt vært en pådriver for å bygge et slikt effektivisert samfunn hvor vi får gjort veldig mye, men likevel sitter igjen med følelsen av at vi skulle gjort så mye mer. Har det innvirkning for de sosiale relasjoner at store deler av kommunikasjon foregår interaktivt? Er alle mennesker interaktive, og dersom ikke;hvordan kommuniserer dem?

En aprilnatt i fjor tok livet mitt en radikal vending. Jeg gikk ifra å være et hardtarbeidende og tilsynelatende "normalt" menneske på tirsdagen, til å bli en psykiatrisk pasient under behandling, på onsdagen. Allerede etter noen timer kunne jeg merke en endring i omgivelsene. En slags kommunikasjonsendring. Det er de endringene jeg har et ønske om å kommentere.

Under de første seks dagene av oppholdet var jeg klassisfisert som utgang med følge. Det innebærer at all aktivitet utendørs skal foretas sammen med personalet. Første dagen dro jeg med meg en fotballgal fysioterapeut som jobbet deltid der oppe. Vi tok turen til kiosken som ligger 250 meter unna, og etter knappe 20 minutter var vi tilbake. Fysioterapeuten hadde knapt rukket å låse døren bak oss, før det kom to omsorsgsfrelste personale i møte. -Hvordan gikk det? Er du sliten? Kanskje litt sulten?
Faen heller, tenkte jeg. Dagen før var jeg på trening på formiddagen, og på jobb på kvelden, men denne dagen skulle jeg plutselig ikke orke å gå til sykehuskiosken for å kjøpe is? (Noe jeg forøvrig gjorde til en positiv hverdagslig rutine.)Etter det som skjedde natten i forveien så gikk jeg til sykehuskiosken med navnet; alvorlig depressiv episode. Og selv om det høres veldig fælt ut, så følte jeg aldri at det var noen stor seier å legge ned 2*250 meter.
Det var et sunt og nødvendig opphold for meg, noe som jeg er veldig takknemlig for, men den følelsen av at alle rundt deg synes kronisk synd på deg, og tanken om hva alle "hjemme" følte rundt dette, preget mye av oppholdet. Jeg vil komme tilbake til selve oppholdet ved en annen anledning, men mye av tiden gikk med på å grue seg til å møte hverdagen igjen.

Første møte med "utsiden" husker jeg spesielt godt. Jeg dro ned på butikken for å kjøpe røyk. Den koselige kassadamen, som jeg har handlet med de siste ti årene uten å veksle andre ord enn hei og takk med, gav meg 20 prince mild med følgende ord; hvordan går det med deg?Samtidig som sigarettpakken bytter eier så kjenner jeg en varm hånd på skulderen min. Jeg snur meg rundt og får øye på en perifer bekjent fra barneskolen. Jeg går ut av butikken med en følelse av å være tilskuer i mitt eget liv.
Kassadamen og min perifere barneskole-bekjent mente jo selvsagt bare godt ved å vise meg oppmerksomhet, men det spørs om de hadde gjort det samme to uker tidligere, og i etterpåklokskapen så var det jo da jeg hadde trengt det. Er slike medmenneskelige hilsener situasjonsbetinget, eller kan man gi hverandre en klem eller noen fine ord innimellom uten at situsjonen i seg selv "krever" det?

Det første jeg synes vi burde gjøre er å overføre "smileys" og "klemz" til det virkelige liv.
Jeg har iallefall begynt arbeidet med å slette mine facebook-venner som ikke hilser når vi sitter ved siden av hverandre på bussen.

With Love

Kjære Per

Året 2008 fikk en uvirkelig,vond og brå slutt. Natt til julaften ble du hentet vekk fra denne verdenen. En bekymret telefon fra din pappa i firetiden på julaften skapte en uhåndterlig fysisk uro. Noen timer senere ble det slått full alarm da du ikke var dukket opp til julemiddagen som du gledet deg så mye til. Jeg sendte melding til din søster om å gi beskjed så fort du satt ved middagsbordet, slik at julefreden skulle kunne senke seg over meg. Meldingen kom aldri.

Nøyaktig to døgn senere,2,juledag, kom den uendelig triste telefonen med ord som for alltid vil dukke opp i hodet mitt; -"bilen er funnet."

Det siste året hadde vært et godt år for deg. Månedene i Brasil var nok utslagsgivende for at du var så tilfreds. Du opplevde noe der nede som fikk deg til å sette en kald vestlig verden i perspektiv.

I fjor sommer bestemte du deg for å flytte til Tromsø. Husker jeg diskuterte valget av by med deg.

-Hvorfor Tromsø? Det er jo så kaldt der. Hva skal du bedrive tiden med?

Du hadde ett beundringsverdig enkelt svar på alle spørsmålene mine.

-Jeg flytter til Tromsø fordi jeg har lyst til å oppleve hvordan det er der.

Du gjorde et godt valg. Ikke lenge etter at du flyttet opp så kunne du rapportere om en fin leilighet og full jobb. Sommerengen Barnehage var nå din nye arbeidsplass og du fant deg fort til rette. Det ble en harmonisk og fin høst for deg,selv om du hadde nedtelling time for time de siste ukene før du skulle hjem for å feire jul. Endelig skulle hele familien samles igjen.

Familien satte du på øverste hylle.Du var veldig stolt av de tre søstrene dine, noe du gjentok stadig. Da jeg hentet deg på flyplassen tirsdag 16.desember, brukte du de første ti minuttene på å fortelle meg hvor i verden dine søstre oppholdt seg for tiden, hva de gjorde og når de skulle komme hjem til jul.Deretter fortalte du om deg selv.Den gigantiske sykepleierhøyskolen som du hadde hørt så mye om, hadde du ikke sett noe til. Det var vel det eneste som irriterte deg litt for tiden.

Mandagen før jul dro du meg med i et selvinvitert juleselskap, med pinnekjøtt på menyen. Vi traff kjæretsen til en kompis av deg på byen, og du inviterte likesågodt oss to på middag hos dem. Mandag morgen fikk jeg melding; -Pinnekjøtt hos bjørn og Lene klokken 19.00.Dress.

Husker den akutte følelsen jeg fikk da jeg leste meldingen;-nei, og nei. Jeg kjenner dem jo ikke,og så har vi invitert oss selv.

Jeg er evig takknemlig for at jeg ble med på den middagen. Det ble en mandagskveld helt utenom det vanlige. Vi pratet i timesvis og rundte av med en whiskey hjemme i baren hos meg sent på natten. Du fortalte om turen du hadde hatt i Brasil,den digitale pennen som du kunne notere ned alle tankene dine med, og livet som barnehage onkel. Det eneste negative med å jobbe i barnehagen var at du ikke kunne ta med ungene hjem på ettermiddagen.Neste høst planla du å tilbringe i Trondheim, ene og alene for å bli bedre kjent med din lille nevø. Dette var det siste du fortalte meg. Du var lykkelig.

Tiden etter du døde har vært som en berg og dalbane av følelser. Tårer, latter, fotvilelse og håp om en bedre fremtid kolliderer med hverandre. Familien din har vist sin storhet med å åpne armene for alle, og gjorde også begravelsen til noe mer enn en et sorgtungt farvel. De hedret deg for det menneske du var, og vil at du skal leve videre gjennom alle de meneskene du preget så sterkt. Din pappa sa det på en forklarende måte i begravelsen din; -Per,min elskede sønn, du var et stort menneske.

Alle "gudan" var samlet oppe hos familien din her forleden. Det var en fin stund. Vi lo mye, og utvekslet noen fantastiske flotte minner. Det er jo noe som heter; -Når man deler gleden,blir gleden større.Når man deler sorgen, blir sorgen mindre. Vanskelig å si om sorgen blir noe særlig mindre, men den blir utvilsomt enklere å håndtere når man står sammen, og tør å gi hverandre en lengtende og nødvendig klem.

I de siste ukene har tankene mine også gått tilbake til i vår, da jeg opplevde en tung periode. Du strakk da ut en hjelpende hånd, som bokstavelig talt var med på å redde livet mitt. Det står jeg deg i evig gjeld for, og jeg er så forferdelig lei meg for at jeg ikke kunne være der for deg natt til julaften.

Nå er hverdagen sakte men sikkert i ferd med å hente oss inn. Skole, jobb og andre forpliktelser krever vår oppmerksomhet, og vi har ikke lenger 25 mennesker,24 timer i døgnet å sørge sammen med. Det er nå de store prøvelsene kommer. Vi lever ikke i et vakum nå, og vi skal ta med oss savnet inn i en kjølig hverdag. Men jeg vet at du vil passe på oss, og se til at vi tar vare på hverandre.

Du har lært meg utrolig mye Per. Den lærdommen ønsker jeg å ta med meg videre i livet og lære enda mer.

Hvil i fred min venn.

Livet kan forstås baklengs,men må leves forlengs

Etter å ha anskaffet meg telefon med 6.0 megapiksler,digital fotoramme og facebook, så er det vel på høyeste tid med en blogg. Det er på en måte tidens krav.

Velkommen inn i en del av meg.